Anemoner «under construction»

Lite viste jeg da jeg startet på dette prosjektet for 1 og 1/2 år siden at ting skulle ta så lang tid. Ikke viste jeg heller at jeg skulle være så tro mot hekling som teknikk. Kanskje har det noe å gjøre med at jeg i 9. klasse skrev særoppgave om hekling mens mine klassekamerater skrev om hester, fotballag og kjente personligheter (oppfinnere og presidenter).

Da jeg startet prosjektet tenkte jeg at jeg skulle arbeide med tekstiler og ulike teknikker som strikking og hekling. Dette skulle gå relativt raskt (tenkte jeg). En annen faktor som nok har spilt meg et puss er min hang til å arbeide med tekstur og serier basert på variasjoner over samme form. Jeg ser mine skapende prosesser som evige spiraler forankret i materialet, teknikk, tekstur og variasjon.  Jeg burde ha skjønt at dette prosjektet også ville søke å lede meg dit. Det er lett å tro at jeg bestemmer over mitt skapende arbeid, men jammen blir man påminnet hvordan materialer og uttrykk i utforskningsprosesser interagerer med den som skaper. Dette ligger nært opp til det Hillevie Lenz Tagutschi (2010) definerer som en intraaktiv prosess.

Møtet med Ernesto Neto sine verk på Astrup Fearnley høsten 2010 fylte meg med ny inspirasjon og en visshet om at prosjektet har sin (estetiske) funksjon. Hans arbeider har en stofflighet og er formmessig svært interessante. Hans sanselige dialoger i materialer er relasjonelt betinget og griper meg. Jeg kjenner igjen fascinasjoner jeg hadde som barn over å få være i fysisk, sanselig utforskning av form, materiale og tekstur i en vekselvirkning mellom ulike sanser. Å se, for så å kjenne på «ting»  og oppdage lukten av hans objekter var for meg frydefulle opplevelser. Kan kanskje best beskrives som «estetisk sitring».

I mitt tilfelle har også tiden spilt en rolle. Hadde jeg kunnet viet all min tid til dette prosjektet hadde det nok blitt mer likt min første ide. Tid til dette prosjektet har funnet i små lommer mellom jobb, småbarn, artikkelskriving og Ph.d.-kurs. Optimistisk i forhold til alt jeg tror jeg skal rekke har jeg hatt garnnøster og heklekroker med i kofferten når jeg har vært på studietur i Barcelona, foredragsvirksomhet og konferanser i inn og utland. Sånn sett er prosjektet blitt internasjonalt og har vært på turne lenge før det er visningsklart…..

….og ennå er jeg ikke ferdig, men i løpet av denne våren skal prosjektet avsluttes. Kanskje finner jeg først tid til høsten for å sette opp installasjonen og begynne det spennende arbeidet med å observere små barns interaksjon i møtet med verket.

Hva kan det lede til av nye oppdagelser i forhold til barns møter? Kan jeg utlede ny kunnskap basert på de prosjekter jeg allerede har gjennomført når jeg legger dette prosjektet til?

Fram til da får jeg bare hekle videre og vet jo allerede hvordan min to små har utforsket og lekt med «anemonenen» samt dissekert og annektert et par….

….og til høsten er de yngste barna i barnehagen, 1 åringene min målgruppe.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s