Here’s an excerpt:

The concert hall at the Sydney Opera House holds 2,700 people. This blog was viewed about 21 000 times in 2011. If it were a concert at Sydney Opera House, it would take about 8 sold-out performances for that many people to see it.

Click here to see the complete report.

I dette prosjektet har Street Art som fenomen, og forholdet til den anonyme kunstneren vært gjenstand for utforsking gjennom undervisning og prosjektarbeid med studenter, workshop med internasjonale kollegaer ved ”The 21st Annual ETEN Conference, Amsterdam, 2011” og eget kunstnerisk arbeid.

Street Art som fenomen er en form for opprør, noe grenseoverskridende som ofte omhandler ytringer rundt det bestående. Kunstuttrykket er ikke  begrenset til formidling i museum, teater eller konsertsaler men kunstneren bruker det offentlige rom som et ”urbant lerret” i sin kommunikasjon og formidling av kunst som offentlig ytring. Kunstneren bak et Street Art-verk er i de fleste sammenhenger ukjent og signerer gjerne verk med pseudonym.

I sitt kunstneriske arbeid stiller Gulpinar og Waterhouse spørsmål omkring denne kunstneren, kunstnerrollen og myten om Street Art-kunstneren. Hvem er denne ukjente kunstneren? Ettersom kunstneren er ukjent kan det like gjerne være moren din som jobber med en ytring i mørket. De ønsker å leke med definisjonen og de indre bilder vi har skapt oss av hva og hvem en Street Art-kunstner kan være. De ønsker å skape opplevelser og relasjoner i det offentlige rom.

Nicolas Bourriaud betegner denne type kunst som har menneskelig interaksjon i den offentlige sfære for relasjonell kunst. Han er opptatt av å realisere sosiale rom som smeltedigler for å utvikle heterogene samværsformer, eller andre mikrostrategier med en tidsavgrenset varighet, hvor kunsten vier seg en verden av utveksling og kommunikasjon. Dette prosjektet handler ikke primært om å utforske form, farge og rom, men om å utforske grenser og sammenhenger mellom individ og samfunn. Hvordan møter vi et verk med en signatur ”MUM”? Har min mor noe hun ønsker å ytre anonymt i det offentlige rom? Hvilke muligheter åpner seg for ytringer når ikke kuratoren eller redaktøren står ansvarlig?

Fire prosjekter

I utstillingen vises fire prosjekter fra den kunstneriske utforskingen av Street Art:

• MUM@Hausmania (Voksdukstensil, pappkofferter og foto. ”MUM” sitt prosjekt kan betraktes estetisk, men handler også om å sprenge egne grenser ”MUM” med sin omsorg ønsker å dele sin glede over det anonyme, kollektive, skapende arbeidet Street Art åpner for. Dette gjør ”MUM” ved å lage street art kits, slik at kunstformen blir tilgjengelig for allmennheten. Disse innholder materialer som ”MUM” har funnet i alt fra matskap til syskrin. Innholdet skal inspirere til nye Street Art-prosjekter.

• MUMtekster (Broderte tekster)

• MUM as Nora@Barcelona (Foto på gulv. Inspirert av ”Et dukkehjem” av Henrik Ibsen. Nora en Street Art-kunstner? En fabulering om Noras frigjøring og hennes forsøk på en kunstnerisk deltagelse i samfunnet med håndarbeidsarven fra det Helmerske hus. Her er broderiet, hekling og nupereller løftet ut i det offentlige rom, og definert som Street Art)

• Min lille lerkefugl (Installasjon inspirert av sitatene: ” Ja, det er nu så, Thorvald. Da jeg var hjemme hos pappa, så fortalte han meg alle sine meninger, og så hadde jeg de samme meninger,; og hvis jeg hadde andre, så skjulte jeg det; for det ville han ikke likt. Han kalte meg sitt dukkebarn, og han lekte med meg som jeg lekte med mine dukker. Så kom jeg i huset til deg…. ” og ”Min lille lerkefugl” fra ”Et dukkehjem” fra 1879 av Henrik Ibsen)

En av de tingene jeg er aller mest avhengig av er min kjære iPhone. Det høres kanskje patetisk ut, men denne “telefonen” er med meg over alt og er mitt viktigste arbeidsredskap. Den fungerer som notatblokk, skisseblokk, arkiv, fotologg, digitalt kamera med eksperimenteringsmuligheter, lydopptak, filmopptak ++++. På grunn av den multimodale dingsen får man gjort nedtegnelser, tatt vare på ideer, tatt bilder av øyeblikk som kanskje eller forsvinner nettopp fordi den alltid er med.  Det tar kun 5-6 sekunder å fange en morgenstemning på vei til barnehagen.

Med ulike fotoapplikasjoner er det bare å eksperimenter med foto digitalt. En av mine favoritter er Hipstamatic. Ulike filmkvaliteter gir ulike retrouttrykk på dine bilder.  Lys og farge endres og man kan jobbe med å gjør estetiske valg i sin kunstneriske utforsking av applikasjonen.

Her kan du lage små bilder med enkle maleverktøy på ulike overflater. Bildene kan lagres på Saachis olinegalleri. Mulighetene er ganske begrenset, men det er spennende å prøve ut.

Ordfører Helge Halvorsen hadde fått med seg en av kunstnerne Henrik Bergsund til å åpne utstillingen. http://www.oa.no/nyheter/valdres/article5625908.ece

Hus og arkitektur er et tema for prosjekter i mange barnehager. I dette prosjektet vises et eksempel på hvordan man kan arbeide med dette sammen med en billedkunstner. Jeg har tidligere skrevet om barn og arkitektur på bloggen min og arrangert nettverkssamling med tema barn og arkitektur i nettverket Kunst i  barnehagen. Referat fra seminaret kan leses her.

For å starte med det siste som er Kunstlab ved Bergen Kunstmuseum, er dette et et nytt prosjekt som i følge dem selv er “Norges første kunstmuseum spesielt tilrettelagt for barn og unge!”. Dette er en sannhet med modifikasjoner da Sanselåven var tidligere ute med kunstkonsepter spesielt utviklet for barn,  men de er nok det første “tradisjonelle” museet som også formidler andre typer utstillinger som har tatt et slikt grep. Kunstlab skal i følge museet være “ være en engasjerende, involverende og utfordrende arena der barn og unge kan møte museets kunst ut fra sin egen horisont og erfaringsverden. I utstillingsrommene vil man oppleve utstillinger kuratert spesielt for barn. I sanse- og begrepslaboratoriet vil barn og voksne få utforske kunstvitenskapen gjennom lek med kunstens fysiske og konseptuelle premisser. Kunstlab vil også inneholde flotte skole- og familieverksteder og ulike temporære arenaer for formidling. Med Kunstlab ønsker vi at den yngste delen av vårt publikum skal få de beste forutsetninger for å bli eksperter på vår kunst- og kulturarv, og til kompetente og bevisste tolkere av de visuelle uttrykkene som tar en stadig større plass i offentligheten.“

Her skifter kubene farge ved berøring! Foto: Nina Skurtveit/NRK

Kunstlab vil ha skiftende utstillinger. Den første utstillingen har tittelen utstillingen som for tiden har tittel “Hvem er jeg?”. Laboratoriet er bygget opp på en slik måte at barn kan lære om og erfare form, farge, perspektiv, balanse, illusjon og teknikker. Det er også rom for lek, film, lesing osv. Kunst-lab har også tegnerom.  Jeg har ennå ikke vært der, men er spent på å oppleve om Kunstlab gir rom for kunstmøter  mellom barn og kunst, eller om det bærer preg av å være et interaktivt leke og sanserom som tilbyr barn utvidede estetiske sansemuligheter.

Sanselåven på Vestfossen er som kunstarena laget spesielt for å skape sanselige kunstopplevelser for barn. I samarbeid med Kunsthallen Brandts i Danmark viser Sanselåven hvert år en sanseutstilling utviklet for barn. I følge de som driver Sanselåven vil en slik sanseutstilling “være med å stimulere den frie spontaniteten. Barnet kan ta på å sanse utstillingen med hele seg, og assosiere fritt ut i fra sitt indre. Hvis en voksen går foran barnet på en utstilling, og forteller hva de skal se, og bare øynene i sanseapparatet kan tas i bruk, har de liten mulighet til å assosiere fritt og bruke kreativiteten. Jeg ønsker at kulturen og kunsten skal inspirere barnet slik at hver enkelt kan få utvikle det genuine i seg selv. Barnet skal få røtter og vinger, og vi må i miljøet og relasjoner legge til rette for et skapende menneske.“

Min erfaring med Sanselåven er at dette er en type utstilling som vekker barns undring, som gir mulighet til å oppdage og utforske. Barn styrer i stor grad sin egen opplevelsesprosess uten at en voksen trenger å lede barn gjennom utstillingen. I utstillingen skapes “en ny verden , et eventyr” som innbyr til lek ulik dialog og handling. Dette er et kunstformidlingskonsept som i stor grad har fokus på barn sanslige opplevelse.

Barnekunstmuseet  ble etablert i 1986 av Stiftelsen Barnas, Historie, Kunst og Kultur. Filmkunstner Rafael Goldin (1920-1994) og hans kone, lege Alla Goldin (1938-2007). Museets hovedmålsettningen er ” å fremme “barnas rettigheter” og i fremtiden fungere som et forskningssenter for barnas kunst, historie og kultur. Museet er en kilde til inspirasjon for både barn og voksne. Vår langsiktige misjon er å er å spre respekt og forståelse for verdien av barnas kunst og kultur og samtidig fremme barnas rettigheter. Retten til å kunne ha og bevare sin egen kultur, som ellers er et anerkjent prinsipp når man snakker om folkeslag eller andre befolkningsgrupper. I tillegg til den estetiske verdien bidrar museet gjennom barnekunsten å få bedre forståelse for barnas verdinormer og visjoner.

I museet vises barns kunstneriske arbeider fra hele verden. Barns arbeider er i fokus og museet er opptatt av at barns kunst er en del av vår felles kulturarv. Det er viktig å formidle barns kunstneriske uttrykk som en del av barns ytringer i et globalt samfunn. I museet finnes arbeider av høy kunstnerisk kvalitet. Med ulik kulturell fortåelse av skapende prosesser og hvordan barn kan uttrykke seg gjennom form oppstår det store variasjoner i uttrykkene. Museet har ofte prosjekter hvor barn skal skape noe ut fra et gitt tema. Jeg opplever at museet er en fiormidlingsarena for barn kunstneriske uttrykk i et flerkulturelt perspektiv.

Disse tre kunst og kulturinstitusjonene har ulike innganger til fenomenet barn og kunst. Kunstlab har hovedfokus på opplevelse, erfaring og læring, Sanselåven har fokus på kroppslige sanselige møter med kunst og Barnekunstmuset søker å formidle barns kunstneriske uttrykk. Jeg er ikke opptatt av å finne ut hva som er det “riktigste” konseptet, men søker å utforske bredden og jeg vil ha mer. Flere prosjekter, flere utstillingskonsepter og flere arenaer for barns egne kunstneriske uttrykk.

Mange barnehager har etterhvert opprettet blogger for pedagogisk dokumentasjon og formidling av det faglige innholdet i barnehagen. Felles for de fleste er at det er personalet som blogger, og dermed er det også personalets fortolkninger som kommer frem. Mange implementerer barns opplevelser og innspill på ulike måter gjennom bloggen. Jeg er opptatt av at barn skal få kunnskap om og erfaring med IKT og sosiale medier. Jeg er også opptatt av at barn skal få mulighet til å gi uttrykk for egne opplevelser og erfaringer som en del av det å gi barn ytringskraft og ytringsmulighet. For meg handler dette om demokrati, danning, sosial utjevning og kommunikasjon. Ved å introdusere blogg som formidlingskanal for barnehagebarn får alle kjennskap og erfaring med mediet og barna kan ta sin plass i det digitale samfunnet.

Utgangspunktet for bloggprosjektet “Kulturbarna” er er å utforske blogg som verktøy, medium og formidlingskanal i kunstnerisk og pedagogisk sammenheng. Gjennom barns egen blogging er målet å utvikle en dokumentasjonspraksis og en formidlingspraksis med barns medvirkning i fokus. Barns kunstneriske erfaringer skal reflekteres gjennom tekst, bilde og multimodale uttrykk hvor barn er hovedaktører i bloggingen og hvor personalet støtter opp om, og legger til rette for dette arbeidet.

Prosjektet er et utviklingsprosjekt som ledes av meg  i samarbeid med førskolelærer Kristin Nyberg, førskolelærer Anne Cathrine Lande og førskolebarna i Kulturparken barnehage. Prosjektet er tilknyttet nettverket Kunst i Barnehagen.

Det faglige innholdet i prosjektet er av kunstpedagogisk karakter. Dette innholdet defineres av førskolelærerne i tråd med gjeldende planer for barnegruppa. Det er et mål at ulike kunstpedagogiske praksiser skal danne grunnlag for bloggens innhold. Det bør bl.a. omhandle ulike møter med kunst, dialog om kunst og egen skapende virksomhet i barnehagen. Det vil være naturlig å ha fokus på visuell kunst (forming) og musikk siden dette er satsningsområder for barnehagen.

Prosjektet er helt i startfasen og dette barnehageåret brukes som en forsøksperiode for å finne form og struktur som egner seg i forhold til at barn skal være hovedaktører.

Den nye profilpakka inneholder mange ulike momenter som f. eks presentasjonsoppset, kataloger, brevmaler, minnepinner og kaffekopper. Likheten mellom HIOA sine nye kaffekoppene om Verner Pantons kaffekopper er veldig tydelig, kanskje vel tydelig?

Det grafiske uttrykket på publikasjonene har likheter med f. eks forlaget Phaidon  sine serier. Det rene klare grafiske uttrykket gir assosiasjoner tilbake til funksjonalisme, Bauhus og 20-30tallet, men med klare trekk fra vår samtids grafiske uttrykk.

Jeg er fornøyd!